borte.

Gresset er ikke grønnere her. Det er høyere og mer ustelt. Ugresset har fått vokse fritt, og for å komme noen vei må jeg ta store steg for å komme fremover. Jeg ser gjerdet der bak, men kan ikke gå tilbake. Jeg må kjempe meg gjennom en vei ingen andre har gått før meg.

«Men vi gjør det vi kan med det vi har, nå.»

Tiden går alt for fort, og noen ganger ikke fort nok.

Jeg har gått meg vill i skogen, og ingen leter. De andre er der ute, i dagslyset og har nok med seg selv og hverandre.

Kanskje jeg har forsvunnet.

Angrer / selvbebreidelse

Regndråpene legger seg i gresset. Den svake brisen rasler i de grønne bladene på bjørka. Innimellom høres stemmer. Noen ganger kjente, men for det meste er det ukjente mennesker som går forbi.

En tanke jeg hadde lagt i fra meg, kommer svakt frem igjen.

Føler meg sviktet, stoler ikke på noen. Gjemmer meg bak unnskyldninger og prøver å unngå pratet.

Er sint på meg selv, er lei meg. Føler meg ubeskrivelig dum. Jeg ønsker meg en tidsmaskin som kan ta meg tilbake. Alle feilene jeg vil viske bort… Kanskje det hadde vært bedre da.

«Hvordan har du det?» er det vanskelige spørsmålet jeg svarer på med en løgn.

Regndråpene lager sirkler på balkongen, mens tårene lager prikker på dyna. Teller dager og netter til en fremtid i tåka… ❤️

Bunnen

«Du er dessverre ikke aktuell.»

60/40 skuffelse/lettelse.

Jeg trekker meg om mulig enda mer bort i fra sosial kontakt. Det er bare deg og meg nå.

Det er på tide å lukke boka, avslutte og begynne på neste. Jeg har en plan, og denne gangen vil jeg ha guts nok til å satse, tørre. Har jeg egentlig noe å tape på å prøve?

Jeg kan ikke tenke på folkene. Jeg kan ikke tenke på at det føles som et nederlag. Jeg vet hvem som betyr noe og hvem som er her for meg.

Så kom smellet. Rock bottom.

Tårene, smertene, fravær av følelser, tappet for energi, insomnia, kvalmen. Jeg begynner litt etter litt å innse at jeg ikke klarer dette alene, men skammen overskygger aksepten.

En søndag i februar 2016

Alle disse gatene jeg aldri før har gått. Vinduer med blomsterkasser og brosteinsgater med søppelspann jeg aldri har gått forbi. Alle disse menneskene jeg aldri har sett før og aldri kommer til å se igjen. Hva heter de, hva lengter de etter? Alle disse luktene som fyller meg med følelser når jeg går forbi. Følelsen av andres skjebner og oppgaver. Følelsen av å være midt i livet.

Jeg lengter ikke hjem, jeg lengter til et nytt hjem. Jeg lengter tilbake til friheten, jeg lengter til en ny solnedgang i horisonten. En ny åpning og en ny start.

Det er på tide å gjøre noe, handling. Jeg er ikke like redd for endringer nå lenger. Ting er i stadig forandring, og når mine relasjoner til enkelte mennesker endrer seg, vel, da blir det enklere å ta de vanskelige valgene. Det blir lettere, men samtidig mister jeg noe. Litt av meg selv. Litt av det jeg trodde jeg hadde, forsvinner. Sakte, og ikke helt sikkert.

Man vet aldri riktig hvor man har menneskene rundt seg. Uansett hvor godt man tror at man kjenner noen, så vil man aldri få vite hva som virkelig foregår inni hodet og sjelen på en annen. Man tror at man føler en kjemi, en veldig sterk en, og så finner man plutselig, eller etterhvert, ut at det ikke var sånn likevel. Og jeg vet ikke om det er kjemien som lurer en, eller om det bare må være sånn at ting forandrer seg. Jeg sier noe, og du kan velge og tro meg eller du kan la være. Du og jeg er i stadig endring, og det er alle andre også. Mine drømmer er ikke de samme som de var, jeg lengter etter nye ting, jeg vil ikke og mener ikke det samme som jeg mente i fjor på denne tiden. Jorden er dekket av snø nå. Fuglene er langt borte, og kanskje kommer de ikke tilbake denne gangen. Ting forandrer seg, og jeg må lære meg å forholde meg til det. Uansett om jeg liker det eller ikke. Det hjelper ikke å savne fortiden, for den får jeg ikke tilbake. Jeg kan prøve å rekonstruere, men det vil aldri bli det samme. Følelsen av tiden har endret seg, fordi jeg er blitt voksen og ser verden på en annen måte. Hodet mitt henger ikke sammen med hjertet. De går separate veier, og jeg prøver så godt jeg kan å pusle bitene sammen så de kanskje kan finne tilbake til hverandre igjen.

Vi snakker ikke lenger. Vi nevner kanskje været, eller praktiske ting som skal skje eller har skjedd. Men vi prater ikke om de tingene vi burde prate om. Det ligger fortsatt bare der. Kanskje ligger det rett under overflaten, kanskje dypere, så vi må vente litt på det, eller anstrenge oss litt for å hente det frem. Det ligger der, og vi kjenner det begge to. Det er som et spindelvev i luften, som henger mellom trær og bladene har akkurat blitt til løv.

Retning

«Du må finne en retning!» sier mannen etter å ha sett gjennom cv’en min med en kritisk rynke i pannen. Det er lett for deg å si, som kunne gått av med pensjon for flere år siden.

«Du må velge hvilken vei du vil gå! Du som har bachelor i reiselivsledelse, du må jo bruke den!»

Jeg vet da fader ikke hvilken vei jeg vil gå!

Jeg vet hvilke drømmer jeg har, men økonomi og guts stopper meg fra å gjennomføre de. Sjekker lottokupongene hver uke, uten hell.

Venter på svar fra den ene jobben. Den jeg har så ufattelig lyst på. Tør ikke håpe for mye for jeg er redd jeg kommer til å bli så skuffa når det ikke går min vei. Jeg angrer så mye på at ting er blitt sånn som dette, men det er ingenting jeg kan gjøre nå. Jeg legge det bak meg. Jeg føler jeg henger igjen der bak en plass. Verden er kommet seg videre, men ikke jeg. Jeg sitter fast og vet så godt at jeg må videre jeg også.

Det går ikke an å si dét.

«Hei, hvordan går det?» – Vettu, jeg føler meg som en kropp i et vakuum, går bare rundt som en levende død uten følelser – tom – uten drømmer og uten mål. Har ikke peiling på hvordan jeg har det. Føler meg som en dritt. Føler meg ubrukelig og til bry og helt håpløs. Vet ikke hva jeg vil med livet mitt, og føler jeg ikke får til noen ting, i alle fall ikke jobbsøknader. Bekymrer meg for økonomien, og bekymrer meg for hva det skal bli av meg. Har fysisk vondt fordi jeg har stresset så mye psykisk de siste månedene. Er på randen til å gi opp. Men sånn ellers går det bra. Og med deg?

Det går ikke an å si dét… Folk vil ikke høre det.

Har grått to ganger i dag. Det er en sånn dag.

Jeg vet at jeg savner noe, men jeg klarer ikke erindre akkurat hva det er. Noen ganger kjennes det ut som at jeg nesten har tak i det, men så forsvinner det igjen, ned i dypet. Kanskje er det motivasjonen min, kanskje er det den delen av meg som jeg mistet en plass på veien. Smerten i brystet kommer og går.

Er innom gamlejobben. Føler meg som en av dem fortsatt. Savner. Kan ikke tillate meg selv å angre. Vil ikke tillate meg selv å angre. Har ødelagt alt for meg selv, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det bra igjen. Det hjelper i alle fall ikke å gråte.

(Det er rart hvordan denne bloggen er blitt alt det jeg ikke sier høyt.)